Utstillinger

Fotoutstilling på Bryggens Museum 20. mai – 18. september

Mennesker; portretter i 50 år

Utstillingen viser 100 store og flere hundre små bilder og er et bredt utvalg, fra motefotografi og sceneliv til bryllupsbilder og nyfødte fra de siste 50 år. Her er bakgrunnsinformasjon om noen av bildene. 

Henning Bergsvåg, 46, lyriker

«Eg var jo ganske langt ut å kjøre. Eg var jo pønker, husokkupant, og levde mer eller mindre på gaten fra jeg var 19 til 22, så for meg var det å komme inn i skrivingen, det var en redning».

Pønker og herre i hatt. Slik trer han frem; poeten Henning Bergsvåg.

Ord som hamres ut, som steiner fra en blokk. Korte nedslag. Kraft og motkraft. 

«Ka med deg, då? OK, du er her du og. Skriv det sjøl. Eg prøver å få til et eller annet her, og hvis du skal være med så er du med. Da må du investere her».

Sluttproduktet vet han er hos leseren.

«… Og det kommer til å se ulikt ut hos totusen folk, enkelt og greit. Og det er jo det vakre».

Guttorm Brattebø

Guttorm Brattebø, 60, lege og professor i traumatologi, nøkkelrolle i det norske akuttmedisinske team

Det var først da de kom på flyet at Guttorm og teamet hans fikk vite at Bergamo var målet.  Der var Korona-krisen på sitt verste. 

“Vi snakket om hva vi trodde vi kunne stå ovenfor, hva vi trodde kunne bli tøft. Så øvet vi på å ta på oss smittevernsutstyr. Under hele oppholdet hadde vi jevnlige runder med samtaler om hvordan dagens arbeid hadde forløpt. Teamerfaringen fungerte, vi klarte å møte våre italienske kolleger på deres banehalvdel». 

Guttorm Brattebø beskriver gleden og tilfredsstillelsen av være del av et godt team. Skjønne at du selv ikke er den viktigste, vise at noe så krevende er mulig å få til på en god måte. Det uforutsigbare er vanskelig å takle, men det som er skremmende kan også øves på, og gjøres håndterbart, sier han.  

“I bunnen dreier det seg om mellommenneskelige, allmennpsykologiske innsikter. Som å erkjenne at det å prate om ting er den beste måten å unngå at noe vokser seg for stort og uhåndterlig».

Henny Wisnes, f.1925

«Vi var jo glade i hverandre…veldig…»

Henny var 15 år da krigen og soldaten Albert kom til Norge. Forelskelsen ender med ekteskap ved krigens slutt. Albert er sudettysker. Den kummerlige og seks dager lange togreisen til et nytt hjemland ender opp i fangeleir i Praha. 

Men, Henny er gravid og hennes far får ordnet med retur til Bergen for henne. 

«Eg forsøkte å få arbeid, men på grunn av navnet mitt så ristet de på hodet. Eg ville ikkje ha noe annet etternavn en min manns. Het eg Kutschera, så het eg det».

Men veiene skiltes. Albert og Henny fikk begge ny familie i hvert sitt land.

 Flere år senere våkner Henny brått en natt: «Eg trodde han sto inne i stuen og ropte på meg». 

Det viste seg at Albert døde den natten. 

«Så, da var eg vel den siste han tenkte på.»

Håvard Salvesen Njølstad, 25, advokatfullmektig

Håvard har tilbrakt mange timer med saksofonen gjennom oppveksten.

Etter hvert kom stadig flere lovord og omtaler, priser og stipender. Han fikk spille med drevne musikere fra han var tidlig tenåring.

Konservatoriet i Paris sto for tur da han var ferdig på videregående skole. Men, en senebetennelse fikk ham til å stoppe opp.

 «Når jeg ser på bildet av saksofonen og meg tenker jeg tilbake på en annen tid og et annet tankesett – så husker jeg hvordan det var og smiler.

Men livet går videre. Nå lytter jeg til musikk og er takknemlig for den innsatsen som andre musikere legger ned.»

Irene Kinunda Afriuyie, 30, norsk-kongoleser

«Ka heter det igjen.. «separasjons-angst», hos småbarna i barnehagen? I Kongo har vi ikkje noe ord for det. Det e ikkje et tema. Ikkje fordi det er tabu. Men av manglende erfaring med det… Og alle 19 -åringene her som må forklare koffor de fremdeles bor hjemme? Folk skal «klare seg selv», så fort som mulig. Eg liker ideen om selvstendighet, men eg skulle ønske at det å bo hjemme med familie var en selvfølge. Eg håper at barna mine lærer at det er bra å være selvstendig, men vi hører sammen, vi trenger hverandre».

Irene kjenner seg hjemme i Bergen- så mye er likt med det hun kom fra. Her er det likevel vanskelig å ikke få en særlig bevissthet omkring identitet, både sin egen og andres.

 «Ingen er fargeblinde når det kommer til mennesker. Vi ser farger og forskjeller. Vi har fordommer, på godt og vondt. Det er viktig at vi erkjenner det.»

Kjetil Bang- Hansen, 80, regissør

Teaterkunstneren i møte med Fotografen. Øyeblikkets kunstnere.

Kjetil Bang-Hansen har sett verden endres av en stadig akselererende informasjon- og kommunikasjonsstrøm. 

«Det som også har gjort oss rike på mange måter – for eksempel mirakelet av en mobil i lommen! –  gjør det også mye vanskeligere å få fotfeste. Fart dreper”. 

“Et bilde låser et øyeblikk, får oss til å se noe annet; øyeblikket smetter inn og kan være steinen i strømmen, som bremser og skaper vibrasjon, ettertanke». 

Vi er alle kartlesere; vi forsøker å gjøre verden navigerbar. Kan kunsten fungere som kompass? I teateret har Kjetil Bang- Hansen sett hvordan ordet i all sin enkelhet kan få oss til å stoppe opp, skaper møter mellom oss.

Ordet og Bildet. Begge slår i sin kompleksitet av poesi og nærvær, kan forklare hvem vi er. 

Lytter vi? Ser vi?

Svein Ødegaard 75, professor dr.med.

Han ble ett av 12 000 krigsbarn i Norge-et lebensbornbarn –hans far tysk soldat, hans mor norsk.

Det var mange som visste. Det ble han etter hvert klar over.

Stigmatisering. Utestengning. Trakassering. De utallige møtene med antipatiens mangfoldige avskygninger gjennom et langt liv, har han lært seg å leve med.

Et sykehusopphold som 16-åring skulle bli avgjørende for yrkeskarrieren. Han kastet pilen på Europakartet. Turen gikk fra Bergen til Bonn.

Han var i pensjonistenes rekker før han selv fortalte andre enn sine nærmeste om sin historie.

 Nå er krigsbarna blitt hans hjertebarn: 

«Måten vi som enkeltpersoner og samfunn tar imot og forholder oss til krigsbarna som verden møter hver dag, viser hva og hvem vi er».